Nr. 1

Jeg er fasinert. Og jeg har falt pladask. For tiden er det ingen tvil. Seinfeld er så til de grader det beste programmet som går på norsk TV for tiden. For et konsept!

Den gjengen er bare fantastisk sammensatt. Kramer og George, to ytterpunkter på skalaen over galskap. Hva er det som har gjort Kramer til den han er? Er det oppvektsten? Miljøet? Er det genetisk? Isåfall, hvordan er et familieselskap der i gården? Og så er det temperemantet til George. Har du noen gang sett ei kortere lunte? Hva er det han ikke blir provosert av!?

Og når man er inne på galskap, Newman er jo Mr.Craziness! Større taper enn det skal man lete lenge etter :-)

Jerry og Elaine, de to "normale" oppi det hele. Hvordan går det an å være så kynisk og selvopptatt!!??

Noe av det geniale er at de hele tiden tar sider ved samfunnet vårt på kornet. Man kjenner seg igjen av så mange av de situasjonene som oppstår. Og da kan man jo spør seg, hvordan i alle dager er verden blitt så gal at dette er dens speilbilde??

Jeg vil til slutt rette en stor takk til TV3, som gir meg min daglige dose av dette fantastiske programmet. Men en liten bønn må med, er det mulig å flytte det frem en time? Det er jo umulig å i det hele tatt tenke på å komme i seng før klokka ett når dere begynner programmet så seint!

Du går aldri aleine

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don't be afraid of the dark
At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of a lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain
Tho' your dreams be tossed and blown
Walk on, walk on
With hope in your heart
And you'll never walk alone
YOU'LL NEVER WALK ALONE

Gjenopprettede relasjoner

Noen av bloggens lesere har muligens vært en smule bekymret for min tilstand den siste tiden, etter at jeg avslørte at Husstyret hadde henvendt seg skriftlig med ganske krasse antydninger om at det var på tide å ta gangvasken på alvor.

Vel, jeg har i den anledning en gledelig nyhet å dele med dere. På lørdag var det dugnad i blokka - på tide å rake opp løvet som dekker plenen utenfor. Jeg innrømmer at jeg var en smule skeptisk på forhånd, ville beboerne fordømme meg, fryse meg ute?

Det viste seg at jeg var den eneste under 70 som stilte opp, så der gikk jeg og raka løv sammen med fire godt pensjonerte naboer, mens ukvemsord haglet over ungdommen nå til dags, som ikke gidder å stille opp på noen fellesting, mens de halvdøde må gå rundt og rake og rake, og med den times lange økta forkorte livet sitt med fire måneder.

Men jeg derimot kom utav det i et meget godt lys, jeg tror faktisk at mangelen på gangvasker er glemt for en liten stund... Og formannen antydet faktisk at jeg muligens ville slippe unna neste dugnad :-)

11 timer

I natt sov jeg for andre gang den siste uken 11 timer... Det er ganske mye, til og med for meg... Kjenner på kroppen at det nok kommer til å bli nesten like mange timer i natt også... Det er digg å sove, iallfall når man er trøtt...

Sov godt :-)

Gleder og skuffelser

Livet byr på opp- og nedturer. Ofte side om side. Dagen i dag et typisk eksempel på det.

Begynner med det negative. Jeg hadde bursdag, og absolutt ingen huska det. INGEN!!
Det er jo klart at man kan bli lei seg av ganske mye mindre. Ikke ett brev, ikke en telefon, ikke engang en skarve SMS.
Hvor er vennene? Hvor er familien? Hvor er arbeidsgiveren?
Det er tross alt ikke hver dag man blir 22 og ett halvt år, og litt oppmerksomhet burde man kunne forlange.

Så det positive.
Øystein Eklund har vært på besøk! Ja, det er sannelig ikke hver dag man er så heldig lenger at man får se denne fasinerende karen. I seks år har Eklunds nærvær vært hverdagskost, og det er først når man da er adskilt over en lengre periode at man merker at det er noe som er borte.
På søndag fikk jeg melding om at det sannsynligvis ikke ble noe besøk, men i dag morges klokka åtte ringte han, og spurte om det var greit at han kom med toget halv fire. Selvsagt var det det!

Det har blitt en super ettermiddag og kveld med den gode drøsen. Latteren sitter løst, og det har blitt noen herlige tilbakeblikk på det som ligger bak. Gunnar har også vært her, og det har rett og slett vært en konge kveld. Et lite minus er at han skal ta toget som går halv seks i morgen tidlig (nei, jeg tuller faktisk ikke. Øystein Eklund skal ta ett tog som går halv seks). Det betyr at jeg må stå opp om tre og en halv time for å kjøre han til stasjonen... Om det er verdt det? Uten tvil, ja!

King of the road

Å påstå at jeg er konge på vegen enda, det ville å være overdrive vel mye. Men jeg kan iallfall påstå å ha tatt det første, lille, steget. I dag satt jeg for andre gang i mitt liv bak rattet i en lastebil og kjørte. Det ble noen flashback tilbake til den ganga jeg var 16, og akkurat hadde fått lov til å kjøre bil på hovedvegen. Litt problemer med giringa, og lettere stressa i de store rundkjøringene. Men at det er stas, det er det ingen som helst tvil om.

Pappa er jo lastebilsjåfør, og i tillegg har Tor Ottar (storebror) lappen. Når nå Øystein, lillebror, har satt dato for oppkjøringa si, så må jeg jo innrømme at jeg kjenner det litt på kroppen. Nå må jeg også komme i gang. Målet er å iallfall ha kommet i mål når sommeren nærmer seg, men om jeg når det, og blir en ekte King of the road, det gjenstår enda å se.
PS: Olaf Aas A/S kjører selvsagt Scania.

Forsanger

Å påstå at jeg er en gullstupe ville være en temmelig drøy overdrivelse, ja faktisk en klar løgn. Om jeg kunne fritt kunne valgt meg selv en egenskap, ville jeg valgt sangstemme.

Jeg har en film hjemme med video fra barneskolen. 7 staute karer i 2.klasse (husker ikke årstrinnet...) gauler ut på La oss gå like til Betlehem. Syvstemt. Fantastisk!!

Vårkveld på Kvarstein. 5.klasse synger. En mikrofon over koret. Gjett hvem som står og gauler ut rett under den og blir det store samtaleemnet etterpå...?? Joda, stemmer det...

10.klasse på ungdomsskolen. Praktisk prøve i musikk. Inn å spille gitar og synge solo for læreren. Jeg prøvde meg på Ei hand å holde i... Nydelig sang... Egentlig... Etter første linja stopper læreren meg. Kan du ikke bedre enn det så får du kutte ut sangen å bare spille gitar... Hun tvingte meg opp i et forsøk på fasett... Kan umulig ha hørt så mye bedre ut. Heldigvis var vanskelighetsgraden forholdsvis høy på gitaren, så jeg fikk 5-.

Hvorfor nevner jeg disse noe famøse episodene fra mitt liv. Jo, for i går fikk jeg virkelig se mangfoldet i den tjenesten jeg har gått inn i. Jeg skulle ha ett møte på Vigeland i Lindesnes, ett møte der jeg visstnok skulle gjøre alt. Jeg åpna, talte, og hadde det musikalske ansvaret. Det var elleve andre på møtet. Ser man bort i fra ekteparet på 55 som var det ungdommelige alibi, så må gjennomsnittsalderen kunne sies å være noe høy. Her skulle altså jeg stemme i allsangen, og helst dra den trygt i havn.

Jeg hørte tydelig ganske så mange ganger underveis at her bomma du grovt Odd Inge. Men hva gjør vel egentlig det? Vi begynte med "Kor stort min Gud at eg ditt barn får vera, og kvila i din frie nådepakt". Da gjør det ikke noe om C'en av og til blir en G, og om sangen går både i dur og moll samtidig.

Det ble et godt møte. For Jesus var der. Og jeg følte faktisk at siste sangen, Takk at du tok mine byrder, gikk sånn tålig bra...
Illustrasjonsfoto: Dagen Arkiv

Æg hætte Håvard Oltedal å kjæme frå Ogna på Jææren

Utfra overskriften skulle man kanskje tro at dette er et ditsjeinnlegg... Det kunne det lett vært... Det er gøy å ditsje Håvard!! Men det er det altså ikke...

Kom over dette intervjuet av han på nlm.no/fjordane. Jeg syns det var bra, og vil med dette offentlig uttrykke at jeg har meget stor respekt for valget du og Gudrun har tatt Håvard. Det er utrolig bra at det er noen som tenker som dere, og flytter til steder der det nesten er ingen som kjenner Jesus.

Husk på denne fantastiske familien når du ber!!

Dobbeltrom

Å bo på dobbeltrom kan være en byrde. Hvis man ender opp med feil folk.

Men det kan også være en glede. En stor glede. Sånn som i helga.

Da hadde jeg gleden av å igjen dele rom med Geir Henning, denne fantastiske karen fra Godøya, som spaserer rundt på kloden vår med en aura av positivitet og godhet rundt seg.

Jeg har etterhvert innsett at jeg kanskje ikke har Sørlandets fresheste morratryne. En uforskammet sunnmøring påstod i sommer at han faktisk nesten ikke hadde sett verre. Derfor er jeg så utrolig glad for at jeg kjenner Geir Henning. Under fjorårets Vision, da vi også delte rom, presenterte han meg for det som uten tvil er det trøtteste trynet jeg noen gang har sett. Jeg har aldri noen gang følt meg så pigg så tidlig på morgenen. Takk Geir, jeg trengte den.

I år ble det faktisk etter hvert ett trippelrom utav det, når vi var så heldige å få besøk av en popstjerne fra Lyngdal på golvet vårt de to siste nettene.

Men dette er altså en hyllest til mannen som har gitt fenomenet dobbeltrom en helt ny betydning for min del. Et par bilder av Tunfiskens innsats denne helga kommer med på tampen:

Her leder han ett møte

Dette bildet tok Andreas når han talte... Tunheim sitter på første rad... Det store spørsmålet er jo, hva i all videste verden er det som går av den ellers så sindige karen her...???

VISION 2006

Denne helga her har vært helt strålende. En av de beste på veldig veldig lenge. Har vært på Drottningborg siden torsdag og vært med på Vision. En helg stappfull med masse bra innhold fra begynnelse til slutt, og med et kjempefokus som absolutt pekte rett veg, på Jesus.

Det er et kjempeprivilegium å få være med på ei sånn helg. Utrolig mye bra folk som er der, både blant elevene og de som kom for å være med på helga.

Rett og slett strålende!!

Gud er god!!!

Hilsen fra Husstyret

Det er ikke hver dag vi får brev i leiligheten vår, og slett ikke hver dag selveste husstyret tar seg bryet å skrive noen ord til beboerne i første etasje. Men i dag når jeg åpna postkassa lå det der. Brev fra de høye herrer i huset.

"Vi minner om trappevasken. Den har vært altfor dårlig. Mattene skal også ristes". (Sitert fritt etter minnet, pga at Kalle brant brevet i ovnen).

Jeg har i hele ettermiddag vridd hjernen for å finne en måte jeg kan tolke dette brevet positivt. Har ikke helt kommet frem til noe enda, men tar gjerne imot tips.

Nå er trappevasken unnagjort, og forhåpentligvis vil neste henvendelse fra styret ha en litt annen vinkling enn denne.