Tilgjengelighet

Jeg husker godt første den mobiltelefonen min. En sølvgrå Panasonic på Hydro Texaco til 749,- med NetCom kontant. Det var stor stas. Må ha vært i 9. eller 10. klasse.
Jeg husker når vi fikk internett hjemme. Det tok noen år før de eldste i huset så behovet. Dvs, de ser det kanskje ikke helt enda. Men vi fikk det iallfall, og det var stor stas.

Hvordan klarte vi oss egentlig før? Før mobilen og nettet og mailen og Facebooken og MSNen... Hvordan klarte vi egentlig å holde kommunikasjonen i gang? Hvordan fikk vi egentlig tak i hverandre? Var vi alltid hjemme og stand by ved telefonen i gangen?

Grunnen til dette innlegget er at jeg begynner egentlig å bli temmelig lei av å være tilgjengelig. Alltid tilgjengelig. Da jeg på vei til ferien i Svergie og så at det var en jobbrelatert samtale på vei inn på mobilen lot jeg den bare ringe til vedkommende la på, og så skrudde jeg av telefonen. Tok den på om kveldene for å sende ei mld til mamma om at jeg fortsatt var i live (greit at hun og får sove om nettene....) og så skrudde jeg den av igjen.

Tilgjengeligheten skulle gjøre oss friere. Men har den egentlig gjort det? Flere og flere blir sykemeldt pga stressrelaterte problemer. Flere hundre tusen nordmenn går på lykkepiller. Det hevdes at folk med en stresset hverdag er lettere utsatt for psykiske problemer. Når har man egentlig fri? Man har jo mobilen med seg hele døgnet, og den ringer enten man er på kontoret, spiser middag med familien eller ligger på sofaen og slapper av. Folk forventer at du tar den når de ringer, og iallfall at du ringer opp igjen senere om du ikke får tatt den. Dataen er ofte snill og gir lyd fra seg når man har fått mail. Mailen er der hele døgnet, den blir ikke igjen på kontoret når man føler seg ferdig med jobben. Nå kan man surfe med dataen bare man har dekning på mobilen.... Før var det bare mobilen som fulgte etter enn, nå gjør mailen det og....

Er det flere enn meg som sliter med å få svart på meldinger? Det er ikke det at jeg får så veldig mange meldinger, ikke i det hele tatt, men ofte passer det så dårlig å svare på dem der og da. Og så glemmer man at man i det hele tatt har fått ei melding. Og så får man kanskje melding neste dag om hvorfor man ikke svarer på meldinger.... Og MSN... En lang stund var det sånn at bare pcen min fikk dekning for internett kobla MSNen seg på. Kunne jo forsåvidt være greit av og til, men det er jo og mange ganger man ikke føler behov for en chat. Fordiom jeg skal inn og sjekke nyheter om Liverpool så betyr jo det på ingen som helst måte at jeg er interessert i å snakke med hvem som helst som tilfeldigvis er pålogget på MSNen samtidig som meg. Og der er det jo og sånn at man oppleves som uhøflig om man ikke svarer på henvendelsene...

Vi har fått tilgjengeligheten, men hva har den gjort med oss? Er vi blitt friere, eller er vi blitt bundet av tilgjengeligeten. Bundet til jobben, bundet til det å alltid være "på", bundet til å alltid kunne kontaktes.

Det er under ti år siden jeg fikk min første mobil og internett kom til Kvarstein. Hvordan ser ting ut om ti år? Hvordan er tilgjengeligheten da? Jeg vet ikke, men det blir spennende å se!