Dagsavisen setter i dag søkelyset på abort av jenter i store deler av India. Stadig flere steder tilbys billige ultralydundersøkelser for å finne ut av fosterets kjønn. Grunnen til dette er at for mange familier er det en tung økonomisk byrde å få ei jente pga den store medgiften som tradisjonen sier at brudens familie må betale ved brylluper. «Betal 12 dollar nå, spar 2.000 dollar senere», er budskapet på mange av reklameplakatene. Og desverre er det mange som lar seg lokke. I enkelte landsbyer i provinsene Haryana og Punjab blir det nå født bare 453 jenter per 1.000 gutter.
Vi reagerer vel alle sammen på en slik virkelighet. Også Dagsavisen er grunnleggende kritisk, det samme vil jeg tro hele den politiske venstresiden i Norge er. Men hva er egentlig forskjellen på den praksissen vi ser i India og den praksissen vi har i Norge i dag. Den samme venstresiden er pådrivere for en praksiss som avslører de "svakhetene" som vi i Norge ikke har bruk for. De faktiske tallene sier at nesten alle foster med Downs Syndrom blir abortert bort. Det samme gjelder med flere former for funksjonshemming.
De som reagerer på praksissen i India, men er forkjempere for praksissen i Norge, har et forklaringsproblem. Hvilke kriterier er det som skal bestemme om et barn i mammas mage skal få lov til å leve eller ikke?
Jenter og gutter har akkurat lik verdi. Funksjonsfriske og funksjonshemmede har akkurat lik verdi. Derfor er praksissen i India og praksissen i Norge like forferdelige.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar