Ungdommen nå til dags

Dagens forside på Vårt Land var veldig relevant for mye av det jeg opplever om dagen. Under overskriften "Advarer mot skjermboom" kunne vi lese at "Unge gutter bruker over 30 timer i uken foran dataskjermen på fritiden. Det er nesten en tidobling på 12 år, viser ny forskning. Norske gutter er blant de mest stillesittende i Europa. Myndighetene er bekymret og kaller utviklingen dramatisk".

Det er to grunner til at dette bekymrer meg. Mine to samboere. Problemet er som i så mange andre tilfeller at de involverte ikke vil innrømme selve problemet. For Kalle og Lars bruker ikke "fritiden" foran skjermen. De "er på jobb". De er managere. For henholdsvis Tottenham og Nottingham Forrest.

Hverdagen i Rosenborggata 3 styres mye av fotballresultater. Ikke de du kan lese om i avisen eller kampene du kan se på TV. Nei, de som kommer på Football Manager (FM). For hvem bryr seg vel om krigen i Kongo, utviklinglandenes fremtid og diktatorstyret i Zimbawe om Tottenham taper en kamp på FM? Hvem bryr seg om politikk, kultur eller samfunnsdebatt om Forrest ryker i Play Off kampene til Premier League?

Så prøver man å fortelle dem, "Gutter, det er bare et spill". Men når man inn? Nei. Dette er for dem blitt den virkelige verden. Når jeg går på jobb til Aftenposten blir jeg ledd av. "Skaff deg en virkelig jobb", får jeg høre. Jeg begynner å mistenke at postmodernismen nå har fått taket på gutta. Den østlige innflytelsen i tidsånden stiller spørsmålet om noe i det hele tatt er virkelig. Er ikke alt bare fiksjon? Og hvem kan i tilfelle avgjøre hva som er virkeligheten? Kan det ikke like godt være at den verden vi opplever på spillet, hvor Tottenham er medaljeutfordrer i verdens beste liga, er virkelig? Hvorfor skal det vi kan se på TV, hvor Spurs er en dumpekandidat, være mer sant?

Noen positive virkninger har imidlertid spillet. En dag her strålte Kalle som sola sjøl. "Modric har Jeppestøl som en av sine favorittpersonale!" ropte han ut, så hele Oslos vestkant kunne høre det. Kan du tenke deg noe større? Nei, hvorfor skal man gå videre på studiene, når man allerede har oppnådd noe så stort i livet?

Grunnen til at jeg bestemte meg for dette innlegget var da Lars stolt viste meg PC-skjermen her en kveld. Under overskriften "Liverpools sjef hyller Jortveit" blir det påstått at selveste Rafael Benitez går ut i media for å skryte av den fremragende jobben Lars Kristian gjør i Nottingham Forrest. Er det ikke frekt? Her drar man en av de største managere i dagens fotball ned i søla på denne uvedige måten. Der gikk det for langt for min del.

Nei, forhåpentligvis vil dette postmodernistiske spøkelset slippe taket på gutta snart. Jeg gleder meg til den dagen når de igjen kommer seg ut av sofaen, ut i det fri, og igjen med glede og fryd blir med når vi andre kaster på stikka og gjør det som ungdom virkelig burde bruke fritiden sin på. For det er det det er. Fritid. Ikke arbeid.