Filmen om motstandshelten Max Manus har gått sin seiersgang på norske kinolerreter de siste ukene. En fantastisk spennende fortelling fra vår egen historie, en utrolig bra produsert og regissert norsk film, meget dyktige skuespillere, og endelig en Hollywood-verdig norsk krigsfilm. Årsakene er mange til at vi elsker filmen.
Mitt sterkeste inntrykk etter filmen er likevel motet og troen på saken som Max Manus, Gregers Gram, Gunnar Sønsteby og de andre frigjøringsforkjemperne hadde. Mine bidrag til vårt frie fedreland blir så patetisk små i forhold, ja de er vel egentlig helt usynlige.
De gutta hadde mot. Mot til å utfordre okkupanten og naziregimet som ville overta verdensherredømmet. Mot til å se fienden inn i øynene, uten å avsløre frykten og redselen. Mot til å gå inn i dristige operasjoner, der døden i flere av tilfellene var den mest naturlige utgangen.
“Vi vil oss et land”, het den illegale avisen de begynte å gi ut i det skjulte. Et land der friheten rår.
De trodde på saken. På friheten. På rettferdigheten. På Norge. Og de var villige til å ofre alt de hadde for den troen.
Ellers så skildrer filmen vennskap på en sterk måte. Viktigheten av samholdet. Kameratskapet. Kjærligheten. Villigheten til å ofre livet for den andre. Gleden over det å være sammen, og sorgen over å miste de man var mest glad i.
Du har sannsynligvis sett den. Hvis ikke, gjør det i snart!
Se også denne dokumentaren på NRK:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/446859
1 kommentar:
Helt enig Odd Inge! Den er kjempebra! Jeg fikk frysninger da jeg så den.
Håper forresten du hadde en god jul og har et godt nytt år!
Legg inn en kommentar